Bokanmeldelse: The Fault In Our Stars

Tanums anmeldelse:

Hazel er 17 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen. Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt. Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg -- så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k. Dette er en roman om liv og død. Om hvor morsomt, spennende og tragisk livet er. "Kreftbøker suger", sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus. Om å være ung og likevel stå med den ene foten i graven. Om å tro at man aldri kommer til å bli overrasket igjen. Og om å få sitt siste ønske oppfylt. Å bli berørt på så mange måter; le og gråte om hverandre mens man stadig forstår litt mer -- det er litteratur når den er som aller, aller best.

Jeg leser mange gode bøker. For hver bok sier jeg "Dette er fra nå av FAVORITTBOKA mi!"

Men, vel, noen bøker må jo være bedre enn andre. Noen bøker kan forandre ditt syn på verden.
Som The fault In Our Stars av John Green.
  Først kunne jeg le meg ihjel, så kunne jeg gråte meg ihjel, og til sist fant jeg ut at jeg ikke bare hadde hatt en fin/trist leseropplevelse, men hadde jammen meg også lært noe av den.
Først når man har lest denne boka, skjønner man hvor heldig man er som har et normalt liv. Man tar masse forgitt. Men det gjør ikke Hazel. Hun tar ingenting for gitt. Jeg ville kanskje sagt at hun har fått mer ut av livet sitt en de fleste.

Så derfor overdriver jeg ikke i det hele tatt når jeg sier: "Dette er den beste boka jeg har lest!"

(boka kommer ut på norsk i februar 2013 med tittelen "Faen ta skjebnen")